ASK er et språk på lik linje med norsk og engelsk.

ASK står for Alternativ og Supplerende Kommunikasjon. Altså et språk som trenger en annen vei ut av hodet enn munnen  - helt eller delvis. At disse brukerne ikke bruker tegnspråk kan det være ulike årsaker til, noen har f.eks ikke hender som har god nok motorikk til dette. Men det betyr ikke at hodet er tomt...

Språk er makt. Det hersker det liten tvil om. Men hvor maktesløs er man da ikke uten språk...?

Alle har rett til å snakke. Et enstemmig Storting vedtok mai 2009 at ASK-brukere skal få de samme rettighetene som f.eks tegnspråkbrukere. Kunnskapsdepartementet jobber enda med saken,- de skal sørge for en lovendring i Opplæringsloven. Da får ASK-brukere rett til et språk på linje med andre, og vil ikke lenger være diskriminert i lovgivningen. Dette er da også i tråd med den FN-erkæringen Norge skrev under for flere år siden. En lovendring vil gi rettigheter som igjen må gi større og bredere kompetanse i hele landet!

ASK som fagfelt er fremdeles ganske lite på landsbasis. Men det er raskt voksende - og det er gledelig. Norge har en felles lov, kommunene har bare ikke felles praksis i hvordan man utøver disse rettighetene man har etter Norsk Lov. Dette er en utfordring i et fagfelt som vokser opp, midt i mellom andre store behov, og hvor økonomi alltid er tema. Det kan være på sin plass å slå et slag for språk og utvikling - ikke på bekostning av oppfølging av barnets mål og vekt, men i tillegg. Hvordan man har mulighet til å utvikle seg selv, sitt intellekt og personlighet, avhenger av hva man får bidratt med og tilbakemeldinger på. Språk er viktig i den kognitive og sosiale utviklingen for alle...

Barnehabiliteringene har ansvar for å sette i gang tiltak i forhold til språk. NAV har ansvar for å levere hjelpemidler, tilpassinger av hjelpemidler og tilrettelegging for bruk av hjelpemidler. Kommunene har ansvar for den pedagogiske tilrettelegging og oppfølgigen av en bruker,- det er her PPT sin oppgave å legge tilrette for språk. Ikke alle ASK-brukere går i barnehage, skole eller bor i en kommunal bolig eller på aldershjem, - det må være en komunal instans som har ansvar for alle kommunens innbyggere, uavhengig av arena de er på,- å tilrettelegge for språk. Det kan ikke være alle de forskjellige arenaene som har ansvar for kompetansen på dette området.

Å kunne lese og skrive er den optimale formen for kommunikasjon for de som ikke kan bruke munnen. Men dette må man lære først! Og for å da kunne få snakke og delta så lenge, kan det være en løsning å bruke symboler. Noen lærer heller aldri å lese og skrive... men et språk har de krav på!